Rice_plants_image


Ris er den viktigste delen av kostholdet og spises av nesten alle i Sierra Leone. Det heter seg at  har man ikke fått ris i løpet av dagen, så har man ikke spist, uansett hva man ellers ha fått. Dette forklarer hvor viktig ris er for folket i Sierra Leone.  Ved mangel på ris eller ved store prsisøkninger, har det ofte oppstått uroligheter. Så langt tilbake som i 1919, oppstod det opptøyer og anti-syriske i de fleste store byene i landet. Dette førte til at styresmaktene enten det var kolonistyre eller senere landets regjering, en viktig politisk sak å sikre tilstrekkelig ris i Freetown, hovedstaden, og resten av Sierra Leone. For å sikre selvforsyning av ris, begynte regjeringen kontroll av  importen og landets produksjon av ris til selvbergingsjordbruk. Med vekt på sistnevnte, i 1919, ble en landbruksskole åpnet i Njala. Den hadde ansvar for opplæring av  instruktører som gikk inn i landsbyene for å lære bøndene nye jordbruksteknikker. Dette landbruksskolen har gjennom årene forvandlet til et fullverdig universitet. I 1934 ble Rokupr Rice Research Station etablert for eksplisitt å utvikle og teste bedre varianter av ris beregnet for klimaet. Fra 1960-årene og frem til tidlig 1980-tallet, produserte Southern Regional District of Bonthe nok til å dekke etterspørselen i  hele landet og til og med å eksportere til nabolandene. Med tiden førte imidlertid embetsmenns dårlige styring til sammenbrudd  av Tomabome prosjektet og dette satte stort press på regjeringen og en belastning for folket  i landet. Siden da, har Sierra Leone kontinuerlig vært avhengig av import av ris fra spesielt .Asia og USA. Dette har hatt negativ effekt på landets økonomi. Prisen på ris i stor grad bestemmer levestandarden for befolkningen i Sierra Leone, og den politiske situasjonen. Valget på ny president og regjering i 2007, ble preget av prisøkningen på ris, og situasjonen bidro til at det ledende partiet Sierra leone Peples Party (SLPP) tapte valget. I dag har prisen på ris svært høy til rundt US $ 50 per pose, og dette skyldes i stor grad på grunn av landets manglende evne til å være selvforsynt.  80% av forbruket av i Sierra Leone importeres.  I 2000, da prisen på en pose med ris var på US $ 25, ble regjeringen tvunget til å etablere Le 150 000 (US $ 50) som minstelønns for alle Sierra Leoneans. Dette var for at alle skulle kunne kjøpe minst en pose med ris av det de fikk utbetalt i lønn. Med et slikt lønnsnivå, er det lett å forstå hvordan økningen av matvarepriser på verdensbasis, påviker hverdagslivet i Sierra Leone. RISDYRKING  I Sierra Leone, er to typer landbruksområder hvor det dyrkes ris. Det er jordbruksland i høyden og i sump/ myrjord. I høyden er det områder som må ryddes for bush og jorda bearbeides til dyrkbar mark. I stor grad, er vekselsbruk som praktiseres i disse områdene. Dette er mulig på grunn av det store ubrukte landområder i provinsene. Vekselsbruk forgår ved at en bonde bruker et ryddet område i ca ti år etter før han rydder nytt område til de neste avlingene. Denne typen landbruk er svært effektivt, spesielt fordi land som legges brakk ikke blir utarmet. Risproduksjonen i sumpområden, er gjort i myrområder der vannstanden stiger betydelig i løpet av regnetiden. Denne typen landbruk er typisk i de sørlige og østlige delen av landet. I Bonthe og Moyamba distrikter for eksempel risproduksjon er mye brukt på grunn av de mange elvene i dette området. Som nevnt så er ris den viktigste delen av kostholdet i Sierra Leone, og produksjonen er godt integrert som en del av Sierra Leone sin kultur. Det er knapt en familie/husholdning i utenfor byene Sierra Leone som ikke har prøvd seg på dyrking av ris. Tiltross for ulike motiver for å dyrke opp land, så er det ofte ikke nok til å opprettholde driften til at det er klart for innhøstning. Grunnen til at Sierra Leone hadde stor produksjon av ris, var at de “kommunalisme” kooprativebruk dvs at menn, kvinner og barn fra ladsbyen jobbet sammen på et jordbruksområde. Dette gav god avkastning og et overskudd. Menn hadde ansvaret for rydding av området bl.a. kutte trær, barna hadde ansvaret for siste fase i å rydde landbruksområdet og kvinner laget mat. Selv musikere hadde sin oppgave med hjelp av trommer, hjalp de de som jobbet med å holde takten i arbeidet. Historiefortellere stod for underholdningen i matpausene. Under selve voksesesongen, var det en rolig periode. Med dagens økonomi, har metodene endret seg. Fordelen med at tilgangen av stor arbeidskraft, har man ikke klart å nyttiggjøre seg. I Bonthe og Moyamba området, har flere bønder tydd til økonomsisk bistand for å få i gang den en gang så effektive produksjonsmetoden. Med dagens økonomiske vanskeligheter har imidlertid effektiviteten av dette samarbeidet forverret seg. I Bonthe og Moyamba distrikter for eksempel, har de fleste bønder søkt om finansiell støtte fra ulike organisasjoner for å få i gange produktiviteten igjen. Til tross for tilgjengeligheten av land og dyktighet, bøndene er hjelpeløse uten samorganisasjon.